Demokratiet må beskyttes mot seg selv

Frances M. Rosenbluth/Ian Shapiro,
Responsible Parties. Saving Democracy From Itself
Yale University Press 2018, 323 s.

Alle som interesserer seg for politiske grunnlagsspørsmål, vil antakelig mene at demokratiets stabilitet styrkes ved at flest mulig beslutninger legges bredest mulig nært ut til folket. Primærvalg, direkte valg av ledere blant menige partimedlemmer (som i Labour under Ed Milliband), kanaler for initiativ nedenfra, reduksjon av partikontingenter, åpenhet for grasrotaksjoner, inklusiv sivil ulydighet, og faste valgperioder – alt dette påkalles ofte som redskaper for styrking av vanlige folks innflytelse.

Hensikten er også å sikre en mer fullstendig representativitet. Her ligger det beste forsvar mot politisk apati og fremmedgjøring, hevdes det. Nærhet er nøkkelen. Det store paradoks er imidlertid at resultatene av slike reformer ofte er perverse.
Eksemplene på dette er mange. I USA åpnet primærvalg, separate politiske grupper («caucuses») og politiske aksjonsgrupper (PACs) for dypt urepresentative resultater. I perioden 2015-16 holdt den konservative Tea Party-gruppen et jerngrep over kongresskandidatene og dominerte oppløpet til Donald Trumps seier. Det førte til at Trump ble valgt som republikanernes kandidat med 5% støtte fra velgerskaren.

I Storbritannia innebar direkte valg av Labour-leder til at Jeremy Corbyn seiret, på tross av at han like før hadde tapt en avstemning i Labours parlamentsgruppe med 172 mot 40.

Uintenderte konsekvenser
Egne valgkretser med sikte på minoritetsbeskyttelse kan ofte føre til at partiet som helhet svekkes. Og det igjen resulterer paradoksalt nok i at de samme minoriteter ikke får den beskyttelse de ønsker. Faste valgperioder fører ofte til at partilederes autoritet reduseres fordi han/hennes handlingsrom kuttes ned, og regjeringer mot slutten av perioden blir «lame ducks». Da inntrer presis den fastlåshet og passivitet som mange velgere misliker. Velgerinitiativ nedenfra utløser gjerne nærsynte vedtak drevet fram av minoriteter med intense preferanser – på bekostning av løsninger som i det lange løp tjener flest mulig. Heller enn å utdype demokratiet bidrar slike reformer til å undergrave det.

Paradoksene står i kø her. Alle forsøk på å demokratisere i betydningen de-sentralisering har ført til dramatisk økning i folks fjernhet overfor politikken. Brexit og Trump er bare de ytre eksempler. Anti-establishment-partier florerer nå i Europa. I valg etter valg og i folkeavstemning etter folkeavstemning settes nå inn folk som for tjue år siden ble betraktet som useriøse. Svak vekst, inntektsstagnasjon, innvandring, anti-vestlig terrorisme og en aldrende befolknings behov skaper inntrykket av et demokrati i krise. Å snu denne trenden er derfor en sentral oppgave for alle demokratisk sinnede mennesker.
Et sted å begynne er å erkjenne at reformer av denne type har flere uintenderte konsekvenser som svekker partienes sentrale oppgave i parlamentariske demokratier. De er avveining av ulike interesser rundt brede, felles plattformer som tjener flertallets interesser i det lange løp. De-sentralisering av valgprogrammer og lederselektering svekker partienes gjennomføringsevne og ikke minst det amerikanerne kaller «accountability»: velgernes rett til å holde deres representanter ansvarlig.

Behov for bedre institusjoner
Vi har etter hvert fått en stor litteratur om demokratiets endetid. Yale-statsviterne Frances Rosenbluth og Ian Shapiro har levert den mest konkrete oppskrift på demokratiets renessanse i globaliseringen og de sosiale mediers tid.

Umiddelbart slår deres forslag oss som motstrøms. Nærhet styrende/styrte er en sentral demokratisk verdi. Men Rosenbluth og Shapiro går rett i strupen på denne forestilling. De foreslår en sterkere sentralstyring av partiene. Lederne bør ha mer makt til å peke ut kandidater til valg (fordi det sikrer lojalitet og gjennomføringsevne). Konkurranse mellom to store partier gir velgerne et klarere valg mellom ulike økonomiske programpakker. Dette i sin tur øker velgernes mulighet til å holde politikerne ansvarlig. Dessuten reduseres slik rommet for populististisk appell og klientilistiske fristelser (for nære avhengighetsrelasjoner mellom partier/sterke interessegrupper).

Partier som befinner seg i midten har mye mindre incitament til å gi konsesjoner til rike donorer eller gi etter for yttergrupper. Enkeltperson-kretser med flertallsvalg er best egnet til å holde regjeringer ansvarlig mellom valgene. Samlet sett mener Rosenbluth og Shapiro at disse forslag – så «udemokratisk» de enn synes – er de beste til å kunne gi flest velgere hva de ønsker oftest.

Folkeavstemningenes bankerott
Folkeavstemninger bør unngås, Brexit er skrekk-eksempelet. Folkeavstemninger svekker evnen til å gi velgerne innsikt i at vedtak har omkostninger. Da velgerne i California i 1978 vedtok «Proposition 13» som satte tak på skattlegging til 1 % , ble resultatet ødeleggelse av statens berømte offentlige skole- og universitetssystem. Velgerne har i galluppundersøkelser gjort det klart at de vil støtte ethvert forslag til skattekutt – om de spørres om dette alene. Men forelegges de spørsmålet om de er villig til å ofre nettopp lokaldemokratiet og skolesystemet, viker de tilbake. Det er presis denne form for avveining som er partienes oppgaver i demokratier. Derfor er partiene så viktige å hegne om.

Den gode George McGovern
Det klassiske eksempel på de-sentraliserende reformer med vidtrekkende katastrofale følger, er George McGoverns tap for Richard Nixon i 1972. McGovern fikk bare 17 av 520 mandater i valgmannskollegiet. Valget av han som presidentkandidat var en direkte følge av endrete prosedyrer for utpeking av det demokratiske partiets presidentkandidat. Nominasjonen av Hubert Humphrey i 1968 skjedde mot en kraftig anti-Vietnamopposisjon. Ungdom og krigsmotstanderne ble overkjørt av bossene i de røykfylte rom. Reaksjonen kom i form av gateopprør i Chicago i 1968 – og høylydte krav om bedre kontroll nedenfra med hvem partiet skulle satse på i presidentvalgkamper.
De nye retningslinjene var et systematisk forsøk på å endre utpekingsreglene i presidentvalg. De ga McGovern ledertrøya. Han viste seg for liberal; han avspeilte nettopp disse nye radikale elementenes ønsker og var eminent «unelectable». Som han sa det selv: «Jeg åpnet det demokratiske partiet, og 20 millioner vandret ut».

De glemte hvite arbeiderklassevelgerne
De langsiktige følgene av denne skjebnesvangre beslutningen lever vi med i dag. McGovern-episoden bidro til å styrke Nixons strategi i sør. Den fikk næring fra hvit misnøye med borgerrettighetskampanjene på 1960-tallet. Denne misnøye resulterte i sin tur i Reagan-demokratene på 1980-tallet, konservative demokrater som etter hvert gikk over til republikanerne og som tretti år etter ga Trump det reservoar av rasende hvite arbeiderklassevelgere som følte seg etterlatt av alle, ikke minst av «eliten».

Mer enn det: disse reformene avstedkom en rekke forsøk i andre land på å demokratisere for å styrke den folkelige kontroll, med til dels katastrofale følger. I USA fikk demokratene rykte av å være minoritetenes parti. Nå ble koalisjonen fra Franklin Roosevelts tid med avgjørende vekt på det hvite arbeiderklassesegmentet, avløst av en «regnbuekoalisjon». Den etterlot en hvit arbeiderklasse som kunne mobiliseres fra høyre, særlig i økonomisk trengte tide, som etter finanskrisen i 2008.

Trump kunne høste fruktene etter McGovern, for å si det litt enkelt, fordi det demokratiske partiet skadet seg selv gjennom en velment men feilslått de-sentraliseringsreform. Hegel ville kalt det historiens list.